BYGDENS HISTORIE

Trondheim, eller Nidaros, var Norges første hovedstad. Sagaen forteller at Olav Tryggvason grunnla byen ved utløpet av Nidelva i 997. Arkeologer har imidlertid påvist bosetting ved munningen av Nidelva lenge før 997.

 

Helgenkongen Olav Haraldsson ble gravlagt her i 1030. Nidarosdomen ble bygget over hans grav, og byen ble et pilegrimsmål for pilegrimer som kom hit for å søke trøst, hjelp og helbredelse i fire århundrer.Fra 1153 og frem til reformasjonen i 1537 , Trondheim var landets erkebispesete og åndelige sentrum for et område som omfattet Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene og Isle of Man.

 

Etter omveltningene i 1530-årene måtte byen utvikle et nytt grunnlag for sin fortsatte eksistens og fremgang. En slik stiftelse fantes, og en fascinerende periode i byens historie fant sted. Fra slutten av 1500-tallet skjøt utviklingen fart, basert på utnyttelse av ressursene som finnes i havet, i skogene og i fjellet. Trondheim kunne utvikles som et distribusjonssenter som sendte regionens etterspurte varer ut på det store internasjonale markedet, og tok hjem varene som regionens voksende befolkning trengte. De som så mulighetene og som gikk foran i utviklingen var i stor grad innvandrere, mange av dem fra Flensburg i Nord-Tyskland. En elite med kompleks bakgrunn utviklet seg til å bli et ledende lag av nye selvbevisste trondheimere som skapte byen vi kjenner i dag. Utover på 1600- og 1700-tallet vokste byen til et viktig handelssenter hvor store formuer ble skapt, og etter hvert ble det brukt til å gi byen det særpreg den fortsatt har. Bygda fikk ny gateplan etter bygdebrannen i 1681.

Fra midten av 1700-tallet har trepaleene vært en juvel i bebyggelsen, og i siste halvdel av 1700-tallet var Trondheim en ledende kulturbygd i landet. Det er ikke uten grunn at dette har blitt kalt en gullalder i byens lange historie.

 

Perioden 1180-1920 var preget av sterk økonomisk fremgang. Byens befolkning mer enn doblet seg. Mens Trondheim i forrige tid først og fremst hadde vært et senter for distribusjon av importvarer til Nord-Norge, utviklet byen frem mot første verdenskrig et allsidig næringsliv som også omfattet industri, eksporthandel, skipsfart og servicevirksomhet. På 1880-tallet var byen i grepet av en langvarig depresjon. Stemningen var i årene før første verdenskrig preget av en nærmest uhemmet fremdriftsoptimisme, som blant annet kom til uttrykk i en storstilt havneplan og en overordnet plan for fremtidens «Stor-Trondheim».

 

Ved inngangen til mellomkrigstiden hadde Trondheim en periode på rundt 40 år bak seg som kanskje var den sterkeste vekstperioden i byens historie. Den neste førtiårsperioden, 1920-1964, er fortsatt preget av vekst, urbanisering og modernisering. Men nå var veksten først og fremst i Trondheim - Strinda-området, og det gikk langsommere og mer ujevnt. I denne perioden var Trondheim preget av økonomiske kriser, resesjon og andre verdenskrig.

 

Ikke minst tok utviklingen av bygdas levebrød en annen retning enn mange forventet på 1960-tallet. Industriell sysselsetting nådde en topp like etter 1970. På 1990-tallet er funksjonen som det økonomiske og kulturelle sentrum av fylket fortsatt en av byens to hovedpilarer, slik den har vært gjennom store deler av historien. Den andre hovedpilaren er utdanning og forskning, hvor virksomheten har mangedoblet seg siden 1950-tallet.

 

Kilde: Trondheims historie 997-1997,