BYENS HISTORIE

Trondheim, eller Nidaros, var Norges første hovedstad. Sagaen forteller at Olav Tryggvason grunnla byen ved utløpet av Nidelva i 997. Arkeologer har imidlertid påvist bosetning ved Nidelvas munning lenge før 997.

 

Helgenkongen Olav Haraldsson ble gravlagt her i 1030. Over hans grav ble Nidarosdomen bygget, og byen ble i fire sekler valfartsmål for pilegrimer som kom hit for å søke trøst, hjelp og helbredelse.Fra 1153 til reformasjonen i 1537 var Trondheim landets erkebispesete og åndelig sentrum for et område som omfattet Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene og Isle of Man.

 

Etter omveltningene i 1530-årene måtte byen utvikle et nytt grunnlag for sin videre eksistens og fremgang. Et slikt grunnlag fantes, og en fascinerende periode i byens historie tok til. Fra sist på 1500-tallet skjøt utviklingen fart, bygd på utnyttelse av de ressurser som fantes i havet, i skogene og i fjellet. Trondheim kunne utvikles som en distribusjonssentral som sendte landsdelens etterspurte varer ut på det store internasjonale marked, og tok hjem de varer som landsdelene voksende befolkning behøvde. De som så mulighetene og som tok ledelsen i utviklingen, var for en stor del innvandrere, mange av dem fra Flensburg i Nord-Tyskland. En elite med sammensatt bakgrunn utviklet seg til et ledende sjikt av nye selvbevisste trondhjemmere som skapte den byen vi kjenner i dag. Gjennom 1600 - 1700-tallet vokste byen til et viktig handelssentrum der store formuer ble skapt, og etter hvert benyttet til å gi byen det særpreg den ennå har. Byen fikk en ny gateplan etter bybrannen i 1681.

Fra midt på 1700-tallet har trepaleene vært juveler i bebyggelsen, og i siste halvpart av 1700-tallet var Trondheim en ledende kulturby i landet. Ikke uten grunn har dette vært kalt en gylden tid i byens lange historie.

 

Perioden 1180-1920 var preget av en sterk økonomisk fremgang. Byens befolkning ble mer enn fordoblet. Mens Trondheim i den foregående epoke først og fremst hadde vært et sentrum for formidling av importvarer til det nordenfjelske Norge, utviklet byen frem mot første verdenskrig et allsidig næringsliv som også omfattet industri, eksporthandel, skipsfart og servicevirksomhet. I 1880-årene lå byen tungt knuget under en langvarig depresjon. I årene før første verdenskrig var stemningen preget av en nesten utøylet fremgangsoptimisme, som blant annet kom til uttrykk i en storstilt havneplan og en generalplan for det fremtidige "Stor-Trondheim".

 

Ved inngangen til mellomkrigstida hadde Trondheim en periode på ca 40 år bak seg som kanskje var den sterkeste vekstperioden i byens historie. Den neste førtiårsperioden, 1920-1964, er fortsatt preget av vekst, urbanisering og modernisering. Men nå fant veksten i første rekke sted i området Trondheim - Strinda, og den var langsommere og mer ujevn. Trondheim ble i dette tidsrommet rammet av økonomiske kriser, konjunkturnedgang og av andre verdenskrig.

 

Ikke minst tok utviklingen av byens livsgrunnlag en annen retning enn mange forventet på 1960-tallet. Industrisysselsettingen nådde et høydepunkt kort tid etter 1970. På 1990-tallet er funksjonen som økonomisk og kulturelt landsdelssentrum fremdeles en av byens to hovedpillarer, slik det har vært gjennom store deler av dens historie. Det andre hovedpillaren er utdanning og forskning, der virksomheten er mangedoblet siden 1950-tallet.

 

Kilde: Trondheims historie 997-1997,